Tag Archives: raseri

Hjemme borte uavgjort

Standard

 

Greia er at jeg ble tatt med så mye «bort», i så lang tid og til så mange nye steder, uten at det etter hvert fantes noe «hjemme», at det til slutt var uavgjort om jeg hørte til noe sted. Og til noen.

Til slutt var jeg ikke lenger hjemme i meg selv, heller. Og etter at smertene kom, ble den veien helt stengt. Prøver å minne kroppen om at jeg ER den, jeg må få plass her, jeg også. Det tok mange år å oppdage at jeg var borte.

Plutselig har jentungen begynt å besøke meg, plutselig kan jeg kjenne henne i meg. Hun som hadde føtter som kunne løpe fort. Femåringens raserianfall som fikk veggene til å riste og skapdørene til å sprette opp. Hun som sang seg selv inn i søvnen med egenkomponerte sanger hver kveld da hun var enda yngre. Hun som lekte i lyng, i trær, som alltid ville bli ute og bade til leppene var blå, som bare kunne svømme under vann, med åpne øyne. Hun som lærte seg å lese, lærte å bli venner med hunden, katten, undulaten og skilpadden. Med de store firfislene i hagen i Afrika, med villkattungene og hønsene.

Hun er min hud, mine knokler; mine celler må være ladet med hennes minner. All den gylne gleden som fantes i hennes sterke, spinkle lemmer, må nå finnes et sted i mine.

Hun husker roen i mormor sitt kjøkken; bare de to.

Sittende ved voksduken med en kabal, mens radioen sendte værmelding fra fiskebankene (skjønte aldri helt hva de var…) og rådhusklokkenes slag inne fra København kl 12. Oppe i vinduskarmen alltid de samme tingene: porselenshunden jeg ikke fikk røre. Metallmannen, den glade vandrer, som jeg fikk leke med. På veggen den røde trekanthyllen med fine små pynteting i. Min favoritt: ballerinaen med den mistede armen.

Mormor som vasket opp, kokte kaffe, laget mat, rett ved siden av meg. Hennes nesten alt for myke, og svært rynkete, hånd rundt min på vei til butikken. Det var lang vei, og tid til å stoppe på lekeplassen. Tid til å gå innom kirkegården for å vaske skrubbsårene mine; jeg balanserte på murkanter, benker, steiner. Eller løp akkurat litt for fort i nedoverbakke.

Husker plutselig igjen meg selv på den store blå sykkelen som jeg ikke rakk opp til setet på. Fargen på valmuene i grøftekanten. Hvordan det høye gresset luktet når jeg lå i det, og stråene vaiet over ansiktet mitt.

Nå står hunden, ballerinaen og den grønne kaffeboksen som ikke lenger har noen duft, hjemme hos meg. Mormor er ikke lenger, til å huske den jentungen, si navnet mitt på mitt første språk, ta flis ut av fingeren min, lære meg charleston, snorke høyt om natten, eller lese boken om kattepiken for meg.

Men jentungen dukker plutselig opp i meg, i føttene mine: hennes hopping og dansing over stubbejordet. Øynene hennes titter opp på himmelen mellom gresstråene når jeg legger meg ned i skråningen. Trassen hennes når jeg har grått lenge nok og hissig gnir håret vekk fra ansiktet.

Hun besøker meg nå, den halvstore jentungen som red: følelsen av lærtøylene som sklir litt mellom fingrene, våte av svette. Hestens energi som en søyle opp gjennom armene, hendene. Ropet i kroppen i det jeg slipper den frem i fri galopp, oppover en uendelig skråning, kraften og friheten i hesten, i meg.

Kan vi finne hverandre igjen, jentungen og jeg, kan vi finne hjem?

 

Reklamer