Tag Archives: sjel

Kroppsforskrekkelse

Standard

Denne er verd å lese:

http://www.zaralarsson.se/2014/10/10/blir-forbannad/

Yess. Godt skrevet!! Kvinnekropper kan vises frem så lenge de er «pornofiserte» og ihvertfall perfeksjonerte som objekter, men en kvinnekropp som bare er dét, den er forbudt og ekkel og skal være noe man føler skam rundt. Jeg liker det danske ordet «kropsforskrækkelse»- som jeg syns vi lider av.

Det er samme greia som at enkelte syns jeg skal holde skamfullt kjeft om de særdeles reelle og kroppslige lidelsene som torturerer meg for tiden – mens hvis noen har fått kink i auraen, hakk i energistrømmen, eller noe annet svevende og fjernt fra den virkelige fysiske realiteten som vi også lever i, så kan det diskuteres opp og ned og i mente og i tv-serier og ukeblader overalt.

Vi lever alle i en skjønn KROPP som kan gi oss både smerter og de mest fantastiske sanseopplevelser. Bort med all skammen. Lev i og med kroppen.

Soul of the foot

Standard

Havfrueføtter leter etter svar

de har betalt dyrt

Eventyret om den lille havfrue; hva er det vi gir opp for å få leve? For å få føle oss levende? Hva i oss selv gir vi opp, glemmer, legger bak oss, skjærer ut av oss?

Hvem går vi fra? Mister fordi vi blinder oss selv?

Og hun fikk jo ikke prinsen likevel, tross sine vakre nye ben; han gikk videre, til en annen. Og aldri kunne hun vende tilbake, noe i henne var for evig endret, og hun kunne kun gå langs stranden og se bølgene, høre stemmene fra dypet. Hun kunne bare være skum på bølgene, drømme om fingertupper som kunne berøre dem der nede.

Jeg har blødd for hver dag jeg ikke har migrene nå (det er alt for få dager. Har ikke blødd nok?); for hver dag jeg ikke har smerter i underlivet; for hver dag jeg har mindre smerter i bekkenets ødelagte strukturer. Jeg blør fortsatt, for jeg nekter å leve et liv gjemt i senga; går ut i verden med smertene, nye og gamle, med sanseforvridningene, med fortvilelsen. Som et valg, glasskår mot de kilne fotsålene, havfruetærne.

Mitt liv skal leves, ikke overstås.

Var det, er det, verdt det?

Hennes ben, kjøpt for den skimrende halen evig tapt, gjorde vondt for hvert skritt. Som å gå på glasskår.

Hvem har fått halen min? En havfrues hale er mer enn en motor, den satt fastvevet inne i kjernen av den jeg er. Kan havheksen bruke den til noe, uten meg?

Hva er et liv? Er det nok at jeg er disse cellene for en tid, at jeg er skapt slik at jeg kan nyte lyden av vinden i gresset, skyenes tause vandring, ømheten i et blikk, en hånd? Hva om jeg aldri mer får ømhet, hvem er jeg, helt alene?

Jeg kan kjenne føttene mine noen ganger. Oftest, fordi jeg er oftere der, i dusjen, ellers når jeg går i vann. Stående under dusjen, det varme vannet som renner gjennom håret, får meg til å grøsse av velvære. Som regel kommer følelsen i det jeg holder på å ta sjampo i håret. Da plutselig kjenner jeg fotsålene mine mot bunnen av dusjen. Kjenner en ro, som en søyle opp gjennom bena, hoftene. Jeg bare er. Hel.

Når jeg beveger meg ut av vannets verden igjen, forsvinner balansen, søylen. I virkelighetens verden bærer ikke hoftene mine meg; de er porøse, perforerte, kan ikke stoles på.

Så jeg holder pusten, bærer overkroppen selv. Armene prøver forsiktig å ikke være til bry. Hodet samler på all informasjonen, taler fornuft til de ødelagte, smertelige midtdelene, som stadig angripes og forsøker å beholde vettet.

Til jeg får en sjøkant. Da blir føttene fri, plugges inn i pulsen, og jeg går, og går, og går, hjernen danser og tumler fritt, armene flyr.

En gang ble jeg beskyldt for å prøve å vise meg frem, i min vandring med underlaget (oppvarmede, rue steinfliser, i et varmt, fuktig rom).

Det gjorde vondt.

Er det noe jeg er smertelig klar over, så er det hvor lite perfekt min kropps ytre er. En tillært reaksjon å ville gjemme den; i perioder kan hatet bli slik at jeg må unngå speil.

Men sunnheten i meg, dyret, hvisker til meg: ikke la det vinne. Du er skapt til å sanse livet, sanse naturen rundt deg. Du er skapt til å bevege din del av universet i takt med dets langsomme dreining, stjernenes dans i mørket. Ikke la det gjemme seg bort. Sans.

Og de eldgamle karbonatomene i meg som ikke anerkjenner frykt, går ut i verden og lar sansene gjøre det de er skapt til. Hudens vidunderlige føletentakler, muskler og vev som fanger opp det minste trykk av en sandstrand, en flat stein, mot fotsålen. Direkte forbindelse til min stjernehjerne, dyresjel.

Mine instinktive bevegelser; en slags dans? Forbinder meg med meg selv, har langsomt bygget inn noe nytt på steder der noen, eller noe, brutalt tok ut. Uten å se seg tilbake.

Som barn turde jeg nesten ikke gå forbi det stedet i bokhyllen hvor boken om den lille havfruen sto. Dette var ikke Disneyversjonen med syngende eremittkreps, men en fullblodsversjon med fargesterke, pulserende illustrasjoner, og med hele den smertefulle sannhet om hennes offer, pasjon og tap.

Vi er mange som er usynlig ødelagt, har usynlige, tapte deler. Tapte lengsler, fåfengt lidenskap. Satsninger og styrt.

Let’s dance.