Tag Archives: skjønnhet

Soul of the foot

Standard

Havfrueføtter leter etter svar

de har betalt dyrt

Eventyret om den lille havfrue; hva er det vi gir opp for å få leve? For å få føle oss levende? Hva i oss selv gir vi opp, glemmer, legger bak oss, skjærer ut av oss?

Hvem går vi fra? Mister fordi vi blinder oss selv?

Og hun fikk jo ikke prinsen likevel, tross sine vakre nye ben; han gikk videre, til en annen. Og aldri kunne hun vende tilbake, noe i henne var for evig endret, og hun kunne kun gå langs stranden og se bølgene, høre stemmene fra dypet. Hun kunne bare være skum på bølgene, drømme om fingertupper som kunne berøre dem der nede.

Jeg har blødd for hver dag jeg ikke har migrene nå (det er alt for få dager. Har ikke blødd nok?); for hver dag jeg ikke har smerter i underlivet; for hver dag jeg har mindre smerter i bekkenets ødelagte strukturer. Jeg blør fortsatt, for jeg nekter å leve et liv gjemt i senga; går ut i verden med smertene, nye og gamle, med sanseforvridningene, med fortvilelsen. Som et valg, glasskår mot de kilne fotsålene, havfruetærne.

Mitt liv skal leves, ikke overstås.

Var det, er det, verdt det?

Hennes ben, kjøpt for den skimrende halen evig tapt, gjorde vondt for hvert skritt. Som å gå på glasskår.

Hvem har fått halen min? En havfrues hale er mer enn en motor, den satt fastvevet inne i kjernen av den jeg er. Kan havheksen bruke den til noe, uten meg?

Hva er et liv? Er det nok at jeg er disse cellene for en tid, at jeg er skapt slik at jeg kan nyte lyden av vinden i gresset, skyenes tause vandring, ømheten i et blikk, en hånd? Hva om jeg aldri mer får ømhet, hvem er jeg, helt alene?

Jeg kan kjenne føttene mine noen ganger. Oftest, fordi jeg er oftere der, i dusjen, ellers når jeg går i vann. Stående under dusjen, det varme vannet som renner gjennom håret, får meg til å grøsse av velvære. Som regel kommer følelsen i det jeg holder på å ta sjampo i håret. Da plutselig kjenner jeg fotsålene mine mot bunnen av dusjen. Kjenner en ro, som en søyle opp gjennom bena, hoftene. Jeg bare er. Hel.

Når jeg beveger meg ut av vannets verden igjen, forsvinner balansen, søylen. I virkelighetens verden bærer ikke hoftene mine meg; de er porøse, perforerte, kan ikke stoles på.

Så jeg holder pusten, bærer overkroppen selv. Armene prøver forsiktig å ikke være til bry. Hodet samler på all informasjonen, taler fornuft til de ødelagte, smertelige midtdelene, som stadig angripes og forsøker å beholde vettet.

Til jeg får en sjøkant. Da blir føttene fri, plugges inn i pulsen, og jeg går, og går, og går, hjernen danser og tumler fritt, armene flyr.

En gang ble jeg beskyldt for å prøve å vise meg frem, i min vandring med underlaget (oppvarmede, rue steinfliser, i et varmt, fuktig rom).

Det gjorde vondt.

Er det noe jeg er smertelig klar over, så er det hvor lite perfekt min kropps ytre er. En tillært reaksjon å ville gjemme den; i perioder kan hatet bli slik at jeg må unngå speil.

Men sunnheten i meg, dyret, hvisker til meg: ikke la det vinne. Du er skapt til å sanse livet, sanse naturen rundt deg. Du er skapt til å bevege din del av universet i takt med dets langsomme dreining, stjernenes dans i mørket. Ikke la det gjemme seg bort. Sans.

Og de eldgamle karbonatomene i meg som ikke anerkjenner frykt, går ut i verden og lar sansene gjøre det de er skapt til. Hudens vidunderlige føletentakler, muskler og vev som fanger opp det minste trykk av en sandstrand, en flat stein, mot fotsålen. Direkte forbindelse til min stjernehjerne, dyresjel.

Mine instinktive bevegelser; en slags dans? Forbinder meg med meg selv, har langsomt bygget inn noe nytt på steder der noen, eller noe, brutalt tok ut. Uten å se seg tilbake.

Som barn turde jeg nesten ikke gå forbi det stedet i bokhyllen hvor boken om den lille havfruen sto. Dette var ikke Disneyversjonen med syngende eremittkreps, men en fullblodsversjon med fargesterke, pulserende illustrasjoner, og med hele den smertefulle sannhet om hennes offer, pasjon og tap.

Vi er mange som er usynlig ødelagt, har usynlige, tapte deler. Tapte lengsler, fåfengt lidenskap. Satsninger og styrt.

Let’s dance.

Advertisements

Naturens måte

Standard

September

Sitter i solskinn med regn dryppende ned i boka. Ullstrømper til over knærne, men kan fortsatt brette opp skjørt og ermer for solvarmen. Alt er slutt men alt begynner, i nedbrytningen ligger råstoffet til neste syklus. Mitt livs september, jeg har prøvd det før. Men fallet er voldsommere denne gangen.

Kanskje den nye begynnelsen blir varmere, villere.

Gresset fortsatt saftiggrønt, men oftest vått etter regnskyll. Vepsene trege, forvirrede, edderkoppene hektisk spinnende.

Oktober

Jordet er eneste redning etter en desperat natt, flere. Tar på de nærmeste klærne, en avis til å sitte på, ut i morgengryet. For lite klær; armene grøsser og vinden går rett gjennom buksebena. Alt er vått av regnet, det surkler i leire og sokkene mine er våte etter få meter. Blikket mot bakken, mot gule strå, vannpytter. Her er det endelig plass nok til hvor vondt det gjør, jeg kan tillate følelsen å utvide seg i meg til den treffer ytterkantene og tårene flommer. Jordet brer seg utover, utover rundt meg; nok plass.

Opp til treet, den kjente barken, sterk kvaelukt etter nattregn. Det er ikke stille her; motorvei suser, fly på vei til Gardermoen, husene der vi alle bor er plagsomt nær. Men likevel:

Åpen himmel, treet gynger kanskje svakt med sin solide stamme, det visne gresset nikker. Uten bevisst tanke registrerer jeg fargeendringene på løvtrærne nede ved bekken: helt gule nå. Himmelen blir mer og mer grå over meg, er det min sorg, min frykt og maktesløshet som siver ut? Hutrende over skriveblokken, vanter og ullskjerf til tross, er det en form for fred midt i smerten og den forferdelige følelsen av tap.

Våte føtter, insekter på arket, hviskende greiner over meg. Her er det plass til å føle sorgen over alt jeg prøver å få til, men hver gang må gi opp når sykdommene slår til. Mangelen på mening, rettferdighet, den lille jentas blikk inni meg: hva har jeg gjort for å fortjene så mye vondt? Den voksnes uhyggelige erkjennelse av at jeg er bare et menneske, og at lidelse er et av vilkårene. Jeg er langt fra unik og kan ikke forvente annet. Andre har lidd, lider, så uendelig mye mer enn meg. Likevel bryter jeg sammen idet det skjærer gjennom magen igjen. Og samtidig den kvalmende gjenkjennelsen i kroppen av at nå vender også migreneanfallet tilbake. Et par timers lindring ga den alt for sterke pillen. Akkurat som i går, som i natt. Vil spise, men kvalmen fra de forebyggende pillene tar fra meg gleden over mat. Vil fortape meg i en bok og glemme, men de forebyggende sprøytene har gjort synet til en svimlende berg-og-dal-bane. Eeehhh… husker knapt hva alt sammen forebygger siden det bare blir mer sykdom.. Jeg orker ikke mer. Banner, vil bare skrike Nei! Nok! Slutt! Slik et barn kunne gjort til storesøsteren som plaget.

Men jeg skriker til min egen kropp, til mitt livsvilkår. Jeg er et dyr, en cellesamling, der ting kan gå galt. Hvor kan jeg flykte hen?

Iskald nå. Kulden siver opp gjennom hoftene tross avisen mellom meg og leira.

Må gå inn. Må tvinge frem et lysglimt som kan bære meg gjennom også denne dagen. Må lete frem mening.

På vei ned jordet, skjelvende av kulde, dukker glimtet opp, er det fred, lykke, mening? Jeg er en del av dette. Susingen i løvtrærne i skogbrynet, som mitt elskede hav. Hver gang mine gjennomvåte joggesko treffer bakken surkler det i leira og en munter skvisjelyd høres. Jeg hakker tenner. Stopper likevel idet tre duer flakser opp, sirkler flere ganger over meg. Legger merke til due-måten å fly på: raske, litt ubehjelpelige vingeslag, så ulikt gjessenes effektive maskineri, eller svalenes ninja-elegante manøvrer. Det funker for duene. Og jeg gjenkjenner synet: hvor ofte har jeg fulgt fugler med øynene? Uten bevissthet mot det, men som jeg puster eller beveger en arm. Jeg er en del av dette.

Om jeg nå skal tas ut av min syklus med månen, my lunar connection, om jeg nå gir dette offeret og ikke lenger vil få kjenne tidevannet i kroppen; blir jeg likevel fortsatt en del av syklusene i naturen. Av de overveldende oransje (for mine eye-noise-øyne), mykt rundede små bladene på buskene. Av måten jordet strekker seg, bølger, hviler, bortover horisonten på.

Av den stille pustingen, inn og ut, som bakken og treet gjør med hverandre.

Om min kropps gale celler fortsatt herjer i sine uforståelige spor, så er også det natur. Om jeg la meg ned akkurat her, bredte kroppen ut mot leire, gress, knekkende strå, blomster, iskaldt vann, så ville den bli oppslukt uten spor. Klærne ville blitt igjen, mobiltelefonen (!) som en del av tiden. Men selve mitt fysiske jeg ville bare ha smeltet inn i den samme karbonreserven, molekylsuppen, som alle før meg. Jeg ER en del av noe, om enn hensikten med meg er usynlig for meg nå.

Mot . Utholdenhet. Må bare.

Øyeblikkene av å være natur, er glimt av at det er ok at det ikke er noen hensikt med meg akkurat nå, at jeg lider, akkurat nå, og lenge før dette nå.

Jeg er mer, har vært uendelig mye mer, og mine molekyler har satt igjen former, avtrykk. Lagret i mine synapser, eviggjort i mine signalsubstanser, alt livet jeg har levd. Hver jubel idet husken svingte kjempehøyt, triumfen i å la seg slenge ut fra husken på det høyeste punktet, fly! et øyeblikk.

Milliarder av impulser i hjernens univers bærer på ømmeste vis hvert kjærlige ord jeg har sagt, hver ekstase. Side om side med mine klynk om hjelp gjennom smertelandene jeg har besøkt så alt for mye, ligger ansiktene, duftene, ordene. Slik jeg ligger i noens synapser, evig.

Som gresset vet, fuglene vet, hvordan man bryter ned for å starte igjen. Ikke på bar bakke, men i avtrykket av det som var.

Dét må være nok i de stundene der fengselet er så trangt, kaldt, ensomt.

Senere; få dager etter operasjonen;

Jeg var der den dagen vinteren kom; jeg sto i sola i kanten av jordet, hadde gått forsiktig på stive ben fra huset, så opp mot treet, og kjente sollyset i ansiktet. Brått, ved siden av meg, bak de gule løvtrærne, vokste grå himmel frem, reiste seg som en vegg over hele kirken, skolen, hele nord ble mørkt. Så kom vinden, og en storm av bladkonfetti fra trærne, blandet med snøfnugg, virvler rundt og over meg, jeg jubler

 

November

Rimfrost i dag, lyden av stråene annerledes. Ubevisst registrerer jeg endringene i farger (løvet på trær og bakke, mosen, halmstråene, de fire ulike blomsterartene som er overalt på jordet, himmelen..), lyder, bakkens konsistens mot fotsålene, mens kroppen jobber opp bakken og tankene spretter omkring.

Hvert strå som stryker rundt anklene og leggene mine, en kjærlig berøring, et helt jorde fullt av kjærlighet. Husk kjærlighet. Ikke mist deg selv i alt det andre. Bli «der ute»; i verden, i møte med andre, ta imot og gi. Mitt mantra for å bli her gjennom all smerten. Det ville vært så uendelig lett å gi opp, trekke meg tilbake.

Bli her. Jeg er en del av dette.

Tingene jeg ikke bruker

Standard

I blant blir jeg fortvilet over hvor lite hjemmet mitt ser ut sånn som slike «skal» se ut. Hvor mange saker det er, over alt. Men….

Tingene jeg ikke bruker

Tingene jeg ikke bruker
holder fast i
håpet om hvem jeg også kunne vært

taekwondodrakt
lange sorte silkehansker
lærebok i psykologi
akvarellpensler

Tross drømmer om et enklere liv
uten rotefengselet, kaostornadoen
Har vi våre esker med gamle drømmer
Klesplagg med lite brukte personer
Ennå uprøvde Lotter
Drømte fremtider der frykt og skyhet er parkert

Tro på store endringer der boksenes innhold skal brukes i all sin prakt
Tro på mulighet for å åpne fortiden igjen
og gjøre den riktigere
Gjennom de uskarpe bildene,
de pent foldede plagg som er underlig ukjente
Mens neste morgen likevel blir den samme buksa
fra stolen ved senga

Og kottet, loftet, mumler
uhørt om mulighetene
Notatbunker og fiskeutstyr
Stiletthæler og verdenskart
rører litt urolig på seg
Og venter litt til

Bøkene er fornøyde
Alle sidene har blitt snudd

Så enkle ting som trengs i dag
Varmt skjerf
Tynn kjole
Det riktige treet
Stor nok horisont
Sjø, kaffe
Hud

Tingene jeg ikke bruker
Beholder den jeg også var
Beholder den jeg ennå tror jeg kan være
Trenger alle paljettene, fjellstøvlene, backpackersekken
14-åringens smertefulle dagbøker
Musikkteipene så fulle av ønsker

Noe bærer fortiden
Sparkebukse i størrelse 60 cm
Foto av 16-åring i gresk hav, tatt av venninne med mopedlappen (for en tur vi hadde!)

Noe åpner fremtiden
gjett om jeg skal ha på meg DEN kjolen der
Ut på dans en mørk natt

Rydde? Nei.
Her er et liv.

Dyp

Standard

 

Vi har det i oss, begge

Det mørke hullet

Bunnløse dyp

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Frykt uten ansikt, monstre

Skrekk forbi all kontroll

 

En dag fanget jeg i et glimt

et hopp

En ryggfinne løftet seg et øyeblikk

Glitrende, strålende

Fantastisk rar

 

Det er flyvefisk der

Sirener og haier

De mest ubegripelige sneglehus

 

I dypet vaier sjøgresset

Rundt sjenerte kreps

Farlige vidunderlige mirakler

I et glimt stormer sølvfisk  forbi

 

Jeg har alltid visst om uhyrer

Da jeg snudde blikket

nådde lyset meg

fra langt der oppe

 

Jeg har dem i meg

Bunnløse dyp

 

 

Fortsett å svømme

Standard

 

Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.

Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.

Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.

Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.

Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?

Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn og vennefamilien. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos, venneprat. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!

Husker den første turen, oss alene, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten;  et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll….  Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!

Nå; trøsten  ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.

Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.

Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.

Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.

Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»

Store og små forventninger

Standard
Leste om hun kringle – bloggedama, en svensk jente i USA som lever av å blogge om mote og livsstil. Drikker cocktails på fester og viser seg i designkjoler. Unge jenter elsker livet hennes og vil være som henne, står det i artikkelen. Det treffer meg på en litt trist måte. Jeg mener, hvor mange kommer til å oppleve en sånn tilværelse, og hva slags forberedelse på et liv er det da? Å tro at det er det eneste som er verd å etterstrebe?
Vi hadde satset alt vi turte økonomisk for en blokkleilighet i en lite fancy forstad. Lånte 110 % av leilighetens verdi, og var stolte av å klare oss selv. Husker at det gikk i suppeposer fra innerst i skapet den siste uka før lønn. Noe av det beste jeg visste, var å skeie ut med en kaffe latte på kaffebar i blant. Møbler var arvet fra familie, og fritida ble livet opp med ting som ikke kostet allverden, sykkeltur og skogstur med venner eller middager hjemme med dem. Høres utrolig prektig ut, men det var ikke det som var greia; vi røykte, drakk og herja, vi, men bare når vi hadde råd, og designermerker var ikke i tankene. Å være kul, sexy, stilig, ja absolutt, men ikke som det eneste målet i livet. Jeg mener, alle jobbet eller studerte med ett eller annet mål for øyet, om et livsinnhold som ikke var at andre vil bruke samme neglelakk som deg fordi du er kul.
Men hvordan skal noen kunne finne det tilfredsstillende å starte som vi gjorde, hvis de lever inne i den fancy bloggverdenen? (jeg innser at dette også er en blogg, men jeg prøver ikke å leve av å se kul ut). Da er vel ikke utsikten til en middag bestående av potetmos fra rimarema nok til å rettferdiggjøre at man står opp hver dag, at man holder det gående gjennom de dagene som jevnt over er slitsomme, kjedelige, sinnsopprivende, skremmende, deilige, alt det som en del vanlige dager er.
På bildet krysser hun en bygate, travle NYC, og jeg blir straks litt misunnelig på hennes åleslanke lår i jeans, flommende, perfekte hår, og generelle lekkerhet. Hun bærer selvsagt en designerveske (regner jeg med; jeg har ikke peiling på vesker, mine lidenskaper omhandler helt andre ting) og en take-away kaffe (DET kan jeg også få til!!). Jeg ønsker meg ikke hennes liv – men jeg er voksen, eldre enn henne, er et annet sted i livet. Ville jeg ha ønsket det hvis jeg var 18 år, 20 år, nå?
Jeg vet at jeg ikke forventet de tingene da jeg var 18 og 20. For meg så ikke verden slik ut, men det eksisterte kanskje da også? Designerklær, skjønnhetsbehandlinger, heseblesende tempo, cocktails om kvelden, vakre mennesker, som det eneste saliggjørende. I den verdenen var det aldri en dag som var litt kvisete, hvor håret er litt fett og man egentlig er ganske uinteressant, men det allikevel viser seg at noen gidder å se en episode av Home and away sammen med en. Med potetgull fra Rimi, og brus.

I den verdenen fins vel heller aldri følelsen av seier etter å tjent inn nok penger på vaskejobben ved siden av studiene til å gjøre noe skikkelig gøy? Den dype gleden ved å ha bestått en jævlig eksamen etter måneder med lesing, øving, kløning, evige kollokviegrupper der vi pugget i fellesskap. Finnes lykken ved at en du er forelsket i, tenner skikkelig på deg, selv om du ikke har designtruse og botox i panna der? I min verden er det litt mer sånn at det blir veldig mye gøyere når man ikke tenker veldig mye på hvordan man ser ut (bildene skal uansett ikke på Facebook…) i enkelte situasjoner……

Hvor skuffet blir man egentlig når det helt vanlige, kjedelige, spennende livet treffer en?