Tag Archives: smerte

Soul of the foot

Standard

Havfrueføtter leter etter svar

de har betalt dyrt

Eventyret om den lille havfrue; hva er det vi gir opp for å få leve? For å få føle oss levende? Hva i oss selv gir vi opp, glemmer, legger bak oss, skjærer ut av oss?

Hvem går vi fra? Mister fordi vi blinder oss selv?

Og hun fikk jo ikke prinsen likevel, tross sine vakre nye ben; han gikk videre, til en annen. Og aldri kunne hun vende tilbake, noe i henne var for evig endret, og hun kunne kun gå langs stranden og se bølgene, høre stemmene fra dypet. Hun kunne bare være skum på bølgene, drømme om fingertupper som kunne berøre dem der nede.

Jeg har blødd for hver dag jeg ikke har migrene nå (det er alt for få dager. Har ikke blødd nok?); for hver dag jeg ikke har smerter i underlivet; for hver dag jeg har mindre smerter i bekkenets ødelagte strukturer. Jeg blør fortsatt, for jeg nekter å leve et liv gjemt i senga; går ut i verden med smertene, nye og gamle, med sanseforvridningene, med fortvilelsen. Som et valg, glasskår mot de kilne fotsålene, havfruetærne.

Mitt liv skal leves, ikke overstås.

Var det, er det, verdt det?

Hennes ben, kjøpt for den skimrende halen evig tapt, gjorde vondt for hvert skritt. Som å gå på glasskår.

Hvem har fått halen min? En havfrues hale er mer enn en motor, den satt fastvevet inne i kjernen av den jeg er. Kan havheksen bruke den til noe, uten meg?

Hva er et liv? Er det nok at jeg er disse cellene for en tid, at jeg er skapt slik at jeg kan nyte lyden av vinden i gresset, skyenes tause vandring, ømheten i et blikk, en hånd? Hva om jeg aldri mer får ømhet, hvem er jeg, helt alene?

Jeg kan kjenne føttene mine noen ganger. Oftest, fordi jeg er oftere der, i dusjen, ellers når jeg går i vann. Stående under dusjen, det varme vannet som renner gjennom håret, får meg til å grøsse av velvære. Som regel kommer følelsen i det jeg holder på å ta sjampo i håret. Da plutselig kjenner jeg fotsålene mine mot bunnen av dusjen. Kjenner en ro, som en søyle opp gjennom bena, hoftene. Jeg bare er. Hel.

Når jeg beveger meg ut av vannets verden igjen, forsvinner balansen, søylen. I virkelighetens verden bærer ikke hoftene mine meg; de er porøse, perforerte, kan ikke stoles på.

Så jeg holder pusten, bærer overkroppen selv. Armene prøver forsiktig å ikke være til bry. Hodet samler på all informasjonen, taler fornuft til de ødelagte, smertelige midtdelene, som stadig angripes og forsøker å beholde vettet.

Til jeg får en sjøkant. Da blir føttene fri, plugges inn i pulsen, og jeg går, og går, og går, hjernen danser og tumler fritt, armene flyr.

En gang ble jeg beskyldt for å prøve å vise meg frem, i min vandring med underlaget (oppvarmede, rue steinfliser, i et varmt, fuktig rom).

Det gjorde vondt.

Er det noe jeg er smertelig klar over, så er det hvor lite perfekt min kropps ytre er. En tillært reaksjon å ville gjemme den; i perioder kan hatet bli slik at jeg må unngå speil.

Men sunnheten i meg, dyret, hvisker til meg: ikke la det vinne. Du er skapt til å sanse livet, sanse naturen rundt deg. Du er skapt til å bevege din del av universet i takt med dets langsomme dreining, stjernenes dans i mørket. Ikke la det gjemme seg bort. Sans.

Og de eldgamle karbonatomene i meg som ikke anerkjenner frykt, går ut i verden og lar sansene gjøre det de er skapt til. Hudens vidunderlige føletentakler, muskler og vev som fanger opp det minste trykk av en sandstrand, en flat stein, mot fotsålen. Direkte forbindelse til min stjernehjerne, dyresjel.

Mine instinktive bevegelser; en slags dans? Forbinder meg med meg selv, har langsomt bygget inn noe nytt på steder der noen, eller noe, brutalt tok ut. Uten å se seg tilbake.

Som barn turde jeg nesten ikke gå forbi det stedet i bokhyllen hvor boken om den lille havfruen sto. Dette var ikke Disneyversjonen med syngende eremittkreps, men en fullblodsversjon med fargesterke, pulserende illustrasjoner, og med hele den smertefulle sannhet om hennes offer, pasjon og tap.

Vi er mange som er usynlig ødelagt, har usynlige, tapte deler. Tapte lengsler, fåfengt lidenskap. Satsninger og styrt.

Let’s dance.

Advertisements

Wild horses, wild heart

Standard

image

Innser brått at i dag er det et år siden min nettside oppsto, da jeg i ett raskt øyeblikks spontanitet laget den, etter å ha oppdaget at det tar ca fem minutter å lage sin egen side…. Og man kan fylle den med HVA MAN VIL!!

Tigerdrage oppsto.

Dragen kom først, på kroppen min, min trøstetatovering etter den «store» operasjonen og ikke minst etter de grufulle månedene jeg ventet, der de overveldende smertene langsomt smeltet meg om til noe annet enn det jeg kunne forestille meg. Min drage; symbol på frihet, på å fly mot himmelen med styrke.

Tigeren var der allerede, langsomt oppdaget i de vanskelige tidene. Drømmeglimt om natten: jeg reiste meg opp fra gulvet ved å gripe fatt i pelsen på skuldrene dens. Jeg lente meg mot den for å klare å gå; og jeg lærte at den var meg, alltid hadde vært det.

Et mylder av andre skikkelser, dyr, i meg, i det landet på den andre siden av broen som skaper bilder, skaper lengselen etter å gi dem virkelighet.

Det gjør vondt å lese den første teksten om igjen. Det gjør vondt å vite om alt det som kom etterpå, og fortsatt ER,

og om alt det som allerede hadde vært; å få teppet rykket ut under bena av voldsomme smerter i samme tid som du også skal venne deg til at du holder på å bli noe nytt; bli forelder til et barn. Det heter så prosaisk bekkenløsning. ÅH, følelsen av de skarpe benkantene som gnurer mot hverandre inne i senteret av meg hver gang jeg prøver å reise meg om natten, de MÅ klikkes på plass for at bena skal fungere. Fortvilelsens tårer den natten jeg ikke lenger var i stand til å løfte føttene over dørterskelen inn til badet; høygravid, tissetrengt, naken, på krykker. Maktesløshet, ydmykelse. År etter år.

Og selv det var jo ikke begynnelsen; det første migreneanfallet, de første endometrioseanfallene (selv om det skulle gå år før det ble forstått), kom med det å bli kvinne. Tenk det. Alle de sykdommer jeg har, er uløselig forbundet med selve det at jeg er (var?!) kvinne. Tenk hvis jeg hadde vært en mann?. Hvordan ville jeg ha vært? Hvor mye av meg er formet av at jeg har levd et kvinneliv, formet av de fysiske djevlene som den kvinnelige kropp for meg medfører?

Forresten: Selv nå kvier jeg meg alltid for å fortelle hele historien, jeg gjør det aldri; det føles alltid absurd å prøve å forklare alt sammen; ingen kan da ha så mange ulike sykdommer på en gang, og hvem orker å dele den byrden med meg? Jeg trekker alltid fra en masse når jeg forteller, tør ikke stole på at noen orker å høre ferdig setningen; slik blir det som har rammet meg til en slags skam, som om det var min skyld.

Hvor annerledes ville jeg ha vært dersom jeg ikke hadde hatt følge med sykdommer siden jeg var tolv? Hadde jeg funnet et annet liv, fulgt andre veier, hadde jeg oppdaget bildene og ordene og musikken og lidenskapen inni meg? Disse drømmetingene fra det andre landet har brutt seg vei gjennom meg, gjennom all min frykt og skam, og gjør det fortsatt, som lava gjør; brutal mot sin mor.

Det blir jeg hverken friskere eller sykere av, men jeg blir mer meg. Blir også mer urolig, mer «driven» (deilig ord. Hva heter det på norsk? Drevet? Ser for meg sånne elektriske kvegdrivere, kjenner støtet mot rumpa. Au).

Ville jeg ha fulgt min sterke impuls til nysgjerrighet, reising, mer? Ville jeg ha vært en mye bedre, mer omsorgsfull, mer tilstedeværende, lyttende, høytlesende mor? Ville jeg ha fått til en karriere som forsker, eller ville det sporet aldri oppstått; det startet på grunn av nok en sykdom, den voldsomme dyreallergien som oppsto mens jeg utdannet meg til dyrlege. Enda et sporskifte; glemt (fortrengt?) nå, men en voldsom krise da det oppsto. Skulle jeg forlatt utdannelsen, drevet rundt en stund, lett etter svaret?

For sent. Så mye er for sent. Så mye av meg er mistet, ikke bare organer og tid (dager, måneder, år. De var, for faen, skulle vært, mine), men en form for tro, en ukuelighet, som jeg frykter aldri å få tilbake.

Vissheten om smerte ble brent inn i meg, merket ble endelig, i løpet av fjorårets grusomhet. Før det trodde jeg alltid at den en gang ville slippe taket i meg, men noe i meg ble til slutt brukket. De kalte det å ri inn hester «to break them in» før (kanskje ennå, i cowboykretser?), og fra den fantastiske bokserien av Mary O’Hara fra mellomkrigstidens Wyoming, sitter bildene i hodet mitt av de skjelvende, svimerkede, kastrerte, blødende hestene i paddocken, med ville øyne, med en gryende forståelse av at ingenting er slik de trodde det var. De hadde løpt, på sletter, med fjell der villskap og ørner bodde rundt dem; de hadde blitt fôret i en stall, men de visste ikke om pisken, om maktesløsheten som skulle komme.

Broken.

Men fortsatt vill. Bare broken. Fortsatt med et hjerte som vil løpe, som vil se, som er større enn noen gang. Fortsatt med en hud så følsom at et fluebein fremkaller rykninger, med våkne sanser, hele tiden, for himmel og for rovdyr, også de med to ben og som noen ganger gir mat og kos.

Oi, hvor havnet denne teksten… et annet sted enn jeg trodde. Men hva trodde jeg egentlig? Plukket bare opp en tanke og dro av gårde.

Jeg har visst blitt mer kompromissløs.

Hardere.

Reddere.

Mer nytende.

Villere. Vill sorg.

Mer kvinne eller mindre kvinne? Har blitt skåret i alt jeg har/hadde av kvinnelige «attributter» (herlig ord), flere ganger hvert sted, har fått fjernet flere av dem. Våknet en natt av at jeg satt på sengekanten og gråt; «jeg er ikke halvveis i en kjønnsskifteoperasjon», sa jeg, om og om igjen. Innså langsomt at jeg føler meg kastrert. Har drømt natt etter natt om at kroppen min holdt på å dø, våknet av at jeg lå og lette med hendene etter meg selv. Kjente kjøttet løsne fra knoklene. Har sett meg selv vissen, et skjelett.

Men er jeg mindre kvinne? Hva er det kvinnelige? Sitter det i østrogenplastrene som jeg motvillig klasker på meg selv, og som sitter og samler lo (irriterende!) på mine lår, min mage, på rumpa? Sorgen over brått ikke lenger, aldri noen gang mer, å lage mine egne hormoner, er stor. Men er bevegelsene mine mer eller mindre feminine, tankene, minnene, stemmen, blikket… hva er det som gjør at jeg vet jeg er kvinne, at du som ser på meg, vet det?

Hva er en feminin bevegelse? Sist jeg danset for noen og vi snakket om det; jeg fortalte om den mannlige magedanseren jeg visste om, som er teknisk helt briljant, men jeg vet ikke hvordan jeg opplever uttrykket i dansen hans; ikke egentlig som feminint, eller maskulint… likevel regnes magedans som kvinnelig, jeg selv opplever det dypt feminint å bevege meg på den måten, men hvordan ville jeg opplevd det hvis jeg var mann?

Dobbeltheten i å være kvinne, for meg; jeg nyter som en kvinne. Men jeg lider også som en kvinne, og fordi jeg er kvinne. Lidelsene mine satt, og sitter for alltid, i stor grad i selve de definerende organer og styringssystemene i meg. Burde jeg hate eller dyrke min egen femininitet? Jeg har alltid sett på meg selv som mindre pen, og med relativt strenge og maskuline trekk. Etter å ha fått brutalt herpet det definerende kvinnelige i meg, føler jeg meg nå veldig feminin.

Er kvinnelighet, og også følsomhet, svakhet? Det ble jeg fortalt gjennom år, av en maktperson. Nå vet jeg at om jeg er noen ting, så er det sterk. Sårbar. Dyr, menneske, natur.