Tag Archives: sykdom

På SPA i underetasjen

Standard

I går våknet jeg helt tigerløs, helt lotteløs.

Om natten hadde jeg bråvåknet av at hendene mine lette etter meg selv, etter mine egne tapte og ødelagte deler.

Våt  i håret, på hendene, nedover halsen, av tårer.

Nyoperert (igjen) og så hjelpeløst utslitt, sorgfull og uendelig lei av denne tilstanden, dette lange ufrivillige opphold i Fandens eget SPA.

 

Natt eller morgen?  

 

Nattens sorg treffer meg sidelengs

Våkner gispende etter overflaten, etter luft

 

Vill av frykt

av  flukt

av sorg

løp sjelen min natten igjennom

som en sinnsyk, en fortapt, over jordet

 

Prøvde å finne igjen delene som er borte

mens bølgene kvernet videre uten å bry seg

 

Jeg så at armene var på plass, i det minste

Ville, som håret og øynene

ser ut som jeg ikke har surfet før

 

Rett før lyset bryter helt gjennom

forteller du meg at nå fløy gjessene mine forbi,

de har ikke dratt likevel

 

Er det morgengryet eller natten som forteller meg sannheten?

 

Advertisements

Fortsett å svømme

Standard

 

Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.

Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.

Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.

Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.

Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?

Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn og vennefamilien. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos, venneprat. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!

Husker den første turen, oss alene, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten;  et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll….  Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!

Nå; trøsten  ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.

Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.

Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.

Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.

Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»

problemet

Standard

Hva er egentlig problemet? Vet du hvordan det er å være rastløs uten mål og mening? Har du hatt det sånn? Oppe i hodet mitt foregår en konstant kamp. Jeg burde gå og trene. Hva skal jeg trene? Har jeg lyst til å trene? Er det noen spesiell trening som jeg VET vil gjøre meg bedre? Har jo alle de der styrkeøvelsene fra forrige runde, som fysioterapeuten tegnet, med glade fjes på strekfigurene. De øvelsene er så kjedelige. Jeg har gjort dem tusen ganger, gjorde dem om og om igjen da. Bildene de putter i hodet mitt er av en stusselig, slapp person som halter rundt, med en kropp og et ansikt som ikke noen har hatt overskudd til å gjøre noe for å shine opp på lenge. Med stygge, hudfargete støttegreier fra hjelpemiddelsentralen på underkroppen. Med null humør og overskudd. Med et blikk som lurer på hva det var som traff meg, som sier hjelp meg…

Jeg burde hvile. Skikkelig effektiv hvile. Da må jeg lese instruksjonene i den avslapningsboka, eller allerbest sette på CD’en med øvelser som ligger bak i boka. Men da må jeg finne en ledning til den bærbare CD-spilleren, og det er umulig. Huset vårt flommer over av ting, overalt, hvorfor kan vi ikke bare rydde? Hvorfor rydder jeg ikke nå istedenfor å drikke nok en kopp av den kaffen, som til og med er pulverkaffe av den typen som er tilsatt sukker, og derfor sikkert ansvarlig for at jeg er syk, og som uansett vil gjøre at jeg blir tjukkere i tillegg. Men hvile ja, det var det, burde sikkert sove. Men da bryter jeg jo en nogenlunde normal døgnrytme, og jeg skal jo straks tilbake på jobb, så det er dumt. Men, oppgaven min nå er jo å forte meg å hvile slik at jeg blir frisk og kan gå tilbake på jobb og alle blir fornøyde. Eller, var det å trene?

I speilet ser jeg så stygg ut. Posete øyne, som brakkvann, er det de rare sovepillene som gir meg sånne øyne? Blast hår, rynkete slapt fjes. Og kroppen… hvis bare jeg trente mer.. da ville jeg sikkert også blitt frisk.

Stopp, stopp. Har dere glemt timene, minuttene, ukene av smerte, hvordan smertene bølger gjennom kroppen og presser ut det siste av det som var meg der inne? Hvordan bare det å gå ut av senga var et hav av smerte. Hvordan det å løfte en melkekartong skar gjennom ryggen. Hvordan jeg måtte skyve hensyn til smertene til side for å pleie; barnet, huset, mannen, jobben. Vasketøyet. Hvordan det å måtte komme seg ut av bilen en ekstra gang kunne få tårene frem i øynene, for det gjør så vondt; å få vridd begge bena ut av bilen, nei vent, først må jo døren åpnes, og det skyvet skjærer i kroppen. Så vri bena (AU! og du vet at dette fremprovoserer mer smerte som venter i kveld) og få vekten ut av bilen, finne noe å dra i. Bevege seg med bittesmå skritt (husk, å gå sidelengs gjør kjempevondt, så parkeringsplasser og garasjer er pyton). Inn igjen; mitt eget triks, en plastikkpose på setet, da kan kroppen roteres smertefritt inn og jeg må bare huske å løfte bena ved hjelp av hendene så jeg ikke provoserer smertebeistet.

Å løfte barn, handleposer, whatever, inn i bilen; don’t even go there. Men jeg må gjøre det, har ikke noe valg.

Hvor mange ganger gjorde jeg dette? Hvor uendelig mange dager kjempet og kjempet jeg, mot smertene og frykten for aldri å bli bedre, mot den ukjente utmattelsen som smerte skaper, det visste jeg aldri før. Lenge etter at det begynte, kjempet jeg nok til å havne et levbart sted, til å begynne å finne den skapningen som lå skremt og utmattet der inne, og å la henne få begynne å synes. Så kom det en ny klo som skviste meg; ny smerte, enda større en den gamle. Denne klarte å få meg til å gråte, besvime, skjelve, miste meg selv. Jeg ble redusert til frykt for neste gang pillene begynte å slippe taket, med fortsatt en time igjen til jeg kunne ta fler. Til slutt var jeg gjennomsiktig, til slutt skar de meg opp og det hjalp langt om lenge. Litt. Heller ikke dette blir noen gang helt borte, trusselen om oppblomstring er der.Nå har jeg to, tre sykdommer; jeg samler.

Ny klo, ny sykdom…. nytt sted i kroppen, enda verre, tett i tett, annenhver dag virker ikke øyne, hode, hørsel, luktesans. Hver behandling mer skremmende, dyr, ubehagelig enn den forrige.

Jeg sitter her og skal bli frisk nok av noe som ikke kan kureres. Hvordan gjør man? Og hvor er det plass til meg oppi her? Drømmene jeg har blir patetiske når de skal se ansikt til ansikt med alt dette, og jeg ikke en gang tåler det som alle andre lever hver dag lenger. Jeg har prøvd så hardt. Jeg har prøvd å late som ingenting, å ikke fortelle, ikke vise. Jeg er så sliten. Og jeg drømmer om kraft, om styrke, om å le, undeholde, formidle, danse. Problemet; det er for mye vondt, og jeg vil at det skal stoppe.