Tag Archives: venner og familie

Tingene jeg ikke bruker

Standard

I blant blir jeg fortvilet over hvor lite hjemmet mitt ser ut sånn som slike «skal» se ut. Hvor mange saker det er, over alt. Men….

Tingene jeg ikke bruker

Tingene jeg ikke bruker
holder fast i
håpet om hvem jeg også kunne vært

taekwondodrakt
lange sorte silkehansker
lærebok i psykologi
akvarellpensler

Tross drømmer om et enklere liv
uten rotefengselet, kaostornadoen
Har vi våre esker med gamle drømmer
Klesplagg med lite brukte personer
Ennå uprøvde Lotter
Drømte fremtider der frykt og skyhet er parkert

Tro på store endringer der boksenes innhold skal brukes i all sin prakt
Tro på mulighet for å åpne fortiden igjen
og gjøre den riktigere
Gjennom de uskarpe bildene,
de pent foldede plagg som er underlig ukjente
Mens neste morgen likevel blir den samme buksa
fra stolen ved senga

Og kottet, loftet, mumler
uhørt om mulighetene
Notatbunker og fiskeutstyr
Stiletthæler og verdenskart
rører litt urolig på seg
Og venter litt til

Bøkene er fornøyde
Alle sidene har blitt snudd

Så enkle ting som trengs i dag
Varmt skjerf
Tynn kjole
Det riktige treet
Stor nok horisont
Sjø, kaffe
Hud

Tingene jeg ikke bruker
Beholder den jeg også var
Beholder den jeg ennå tror jeg kan være
Trenger alle paljettene, fjellstøvlene, backpackersekken
14-åringens smertefulle dagbøker
Musikkteipene så fulle av ønsker

Noe bærer fortiden
Sparkebukse i størrelse 60 cm
Foto av 16-åring i gresk hav, tatt av venninne med mopedlappen (for en tur vi hadde!)

Noe åpner fremtiden
gjett om jeg skal ha på meg DEN kjolen der
Ut på dans en mørk natt

Rydde? Nei.
Her er et liv.

Flyene

Standard

 

Gennem alle årene har jeg mærket

så alt for godt

 

hvordan flyene, færgerne, bilerne

har taget dig væk fra mig

mig væk fra dig

 

nætternes alenehed

den alt for kolde telefon

eftermiddagene i det stille hus før nogen kom hjem

fraværet af din arm om min skulder

 

resten af den tid vi får vil jeg have

at de skal bringe os

til hinanden

 

Fortsett å svømme

Standard

 

Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.

Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.

Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.

Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.

Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?

Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn og vennefamilien. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos, venneprat. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!

Husker den første turen, oss alene, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten;  et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll….  Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!

Nå; trøsten  ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.

Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.

Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.

Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.

Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»

Å være redd og teit

Standard
Jeg leste akkurat det som står på facebooksider hele tiden, «hva tenker du på?» og mens jeg pusset tenner, begynte jeg å tenke på hva jeg tenkte på akkurat nå, hvis jeg skulle si det helt enkelt;
Jeg er så redd for at jeg aldri kommer til å bli frisk.
Eller friskere, frisk nok. Frykten forfølger meg hele tiden, og om natta… Grøss. Hva skjer med jobben? Hva skjer med økonomi, hva skjer med meg???
Og jeg er så lei av å late som om det går bra; overfor meg selv, overfor andre… Men når er det fasade, når er det kamp for å tro det selv, når er det utslag av min egen personlige måte å møte motgang på? Jeg vet ikke. For samtidig som jeg er lei, er det jo en del av måten jeg mestrer disse årene på, og en egenskap jeg setter pris på hos meg selv, at jeg er så glad, levende, når jeg kan? At jeg ikke vil se ut som «udskidt æblegrød» (sorry, dette danske uttrykket er uerstattelig) hvis jeg klarer å la være, selv om jeg er kvalm, har skjærende vondt, eller kvalmende eller gnagende vondt, eller merker den overveldende trøttheten, synsforstyrrelsene, eller den kjipe, maktesløse følelsen migrene-afasi gir for en ord-person som meg.
At jeg synes det er gøy å dele humor eller noen ettertenksomme ord på sosiale medier, og ler høyt og godt av andre sine innslag, smiler av koselige nyheter og hverdagsglimt fra venner og familie der. Og så leser jeg en venninne sin oppdatering, hvor hun modig og vakkert deler at hun er forferdelig nedfor, trenger hjelp og tanker fra venner, og er lei for å «poste» (sorry, jeg er Facebook-skadet) dette, siden det er negativt. Og jeg finner meg selv skrivende at jeg pokker meg føler meg tom for guts og pågangsmot etter en dårligere periode…mens jeg kjenner at jeg synes det er en eller annen ugrei følelse ved å skrive det, vise seg slik. Det er ikke første gang jeg gjør det, og det føles skremmende/vanskelig/ulurt.
Men hva er poenget med sosiale medier hvis alt de brukes til er å vise hvor vellykket man er? Jeg er ikke vellykket, hele tiden. Jeg vet knapt hva jeg selv mener det er å være vellykket. Det svinger vel mellom mainstream-weekendbilag-vellykket, med det rette interiøret som er designstatement men passe stylet henslengt, med eksteriøret der det skal være («man må bare prioritere trening, kosthold og tid til egenpleie i en travel hverdag, det skylder man seg selv») og pensjonssparing, glødende erotikk og mindfullness på plass, til kreativ-kred-vellykket med selvrealisering for full pinne, til jeg-er-sterk-nok-til-å-slepe-en-kajakk-til-Nordpolen-vellykket, med friske røde kinn og superkrefter og powerbars til frokost, lunsj og middag, og en ulltruse som vrenges hver onsdag.
Jeg fristes til misunnelse av alle de formene for vellykkethet samt mange fler, og etterstreber dem vekselvis, et sted inne i min personlige livsløgn. Samtidig som jeg kjemper mot meg selv, og for verdien i å vise hvem jeg er, også når jeg er motløs og giddaløs og redd og u-stilig og ganske så kjedelig, rett og slett.
Jeg vet nemlig at jeg deler av tiden er usympatisk, egoistisk, feig, lat, hissig, ulogisk, urimelig, stygg, uoppdragen og …. Masse mer. Jeg vet at jeg det meste av tiden er syk. Alt dette, samtidig med at jeg vet at jeg deler av tiden er søt, klok, flink, modig, sprek, frekk, omsorgsfull og…masse mer. Akkurat som alle andre, hver med sin egen krydderblanding av egenskaper. Og jeg vet at debatten rundt hvorvidt man «skal» tenke negativt eller positivt, gjør meg direkte aggressiv iblant. Hva vil det si da?? Man MÅ dykke ned i, og forholde seg til vonde følelser. Man MÅ komme opp fra dem igjen. Man må tillate seg passe lite selvkontroll til å være en hel person, men nok til ikke å stjele biler og rope skjellsord hver gang man har lyst til det.
Bortsett fra at man egentlig ikke MÅ noe som helst; for essensen er jo at det bare spiller en rolle for oss selv, vi er nemlig helt alene om akkurat vårt liv; vi er helt, helt alene om å være akkurat den personen vi er, og om å skulle sjonglere og sjangle og danse oss gjennom de følelser vi får. Vi dør alene. Og aleneheten skremmer livsskiten ut av meg, i hvert fall.
Det må være det som driver meg til å nevne, hviske, rope, skrive, synge, og på en god dag: fortelle en lang stund til en kjær venn, hva jeg føler og tenker og frykter. Vær så snill, møt meg der jeg er, ta imot meg, kjenn deg igjen i noe av det, og så tar vi følge et lite eller stort stykke av veien, som sjelevenner, som bekjente, som korte møter, eller som anonyme lesere/lyttere. Mennesker.
Hva tenker du akkurat nå? Jeg er redd.