Jeg er i det håpløse hjørnet* i dag.

En strategi er: jeg setter meg lenger inn i det hjørnet. Faktisk pusser jeg opp hjørnet slik at det kan bebos både vinter og sommer, helsparkler vegger og legger inn isolasjon og takrenner og utedo, eller hva det er man gjør i sånne hyttemagasiner.
Jeg trenger rett og slett ikke å kjøpe hytte, for jeg har mitt eget Håpløse Hjørne som jeg drar på tur til rett som det er. Ingen anledning er for liten eller stor til å ta turen. Innser at alle kollegaene mine er langt mer kompetente, erfarne, og vellykkede enn det jeg er: check. Får øye på egen samling av cellulitter: check. Ser meg rundt i huset: kattehår på gulvet, uferdig oppussing, fotballdrakten til sønnen som aldri er vasket når den skal brukes, ukjærlige bunker av ting som jeg halvhjertet (eventuelt rasende) flytter litt på iblant: check. Får ikke trent og leser isteden (skummende av selvrettferdig harme) om hvor enkelt det er å innarbeide gode rutiner: check. Har mange ting jeg VIL så hvorfor gjør jeg dem ikke???: check. Jeg sendte akkurat en melding til noen og det var sikkert feil, påtrengende, feil tonefall, de vil aldri se meg mer, etc… : check. Intens krangling med min andre halvdel (nekter å bruke ordet bedre… muligvis stakkars) som ender med at jeg flipper helt ut: check.

(hva er forresten dette med halvdel? Man er jo ikke det. Man er jo hel, og så finner man på noe sammen, et liv for eksempel… men halvdel? Nei. Må finne på et bedre uttrykk).

Og dypt inni det hjørnet er det virkelig, virkelig mørkt. Nå beskrev jeg det jo litt sånn halvmorsomt over her – men egentlig så er det jo der hvor jeg bare er så liten og udugelig og vet veldig godt at jeg ikke er verdt bryet, for noen, ikke for meg selv en gang. Der er jeg bare veldig redd for å miste jobben og ikke kunne forsørge meg selv. Der er jeg redd fordi enhver person som elsker meg, eller bare liker meg litt, kommer til å slutte med det straks de innser tabben, innser hvor jævlig high maintenance jeg er, hvor ustabil og vrang og klengete og avvisende og kjedelig jeg er. Der er jeg veldig veldig redd for at jeg aldri blir noe friskere enn nå. Der, ja der er jeg bare fortapt.

Jeg er veldig godt kjent i det hjørnet, kan lukke øynene og likevel kjenne strukturen av tapeten under fingertuppene, akkurat som da jeg var barn og sov hos en barnevakt, og det var så rart med det ukjente rommet, og pappa var ute og reiste og i morgen tidlig skulle jeg spise frokost med noen mennesker som riktignok var snille, men … ja…. I morgen skulle jeg dra til skolen fra dette huset som lå et helt annet sted og jeg grudde meg til å skulle ta bussen selv. DA, i mørket, plukket jeg på tapeten, kjente den med fingrene, og laget hull, flere hull. Frykten for at noen oppdaget det: jeg ødela nesten med vilje, hva er galt med meg?

Og hvorfor havnet jeg der, nå? Et håpløst hjørne, selv da, før jeg var voksen og fikk råd til hytte…. (har ikke det egentlig, er ikke voksen nok). De har vært der, rundt meg, håpløse hjørner, jeg ser dem, med all sitt halvmørke eller helmørke, all sin tvil og smerte. Lokkende. Sett deg ned her litt. Her trenger du ikke gjøre noe, ha ansvar for noe, du er jo håpløs. Og jeg kan pusse opp hjørnene og gjøre dem vakre og fine å sitte i mens jeg fordyper meg i hvor kjip jeg er. Til jeg blir så jævla lei av meg selv at jeg bare må reise meg opp og gjøre noe, på min egen, særpregede, håpløse, lite vellykkede (jada jada, jeg vet, jeg koketterer med det. ER jo håpløs) manér.

Og som venninnen skrev til meg: så lenge du gjør det med PASSION!
Og DET, venner, er det eneste jeg ikke klarer å la være med (og da har jeg jo røpet at jeg er noe mer enn håpløs, pokker – da slipper jeg ikke unna å gjøre noe med livet mitt i dag heller). Så nå skal jeg på pasjonert vis reise meg opp (au… satt litt lenge) og gå og gjøre ett eller annet som jeg i teorien vet at jeg liker. Håpløse jeg er jo såpass lettlurt at jeg fort narrer meg selv til å bli i godt humør uten at jeg rekker å stoppe det. Jeg vinker kjærlig til dere alle, i hjørnene deres, alle dekorert i forskjellige farger og stilarter.


* Definisjon: der jeg tenker veldig mye og intenst på hvor udugelig jeg er, selvsagt. På ethvert område.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s