Når ting skjer i livet, får man høre at man må lære seg å leve med det. Det er velment. Det er et innstendig ønske om å gjenopprette…. hva da? Eget verdensbilde? Å unngå å se at sannheten er at her er det ikke noe trøstende man kan si? Og så å BLI i det, sammen med den stakkars jævelen som har fått ett eller annet dumpet på seg som vedkommende må lære seg å leve med.

Jeg har lært meg å leve med sykdommer og derfor også konstante smerter (underlig følelsesløse ord; kamuflerer deres egentlige størrelse, deres egentlige kraft).

Hva betyr det, å ha lært seg å leve med? Ser man for seg balanse og harmoni? Det er ikke det.

Det er en vilje til å kreve at øyeblikkene og timene som utgjør livet mitt, skal bety noe, at de må gi mening for meg. Selv om jeg er dårlig.

Gjør de det? Nei, ikke hele tiden. Fortvilelse og mørke, desperasjon, sorg, mindreverdsfølelse, tapt identitet, tapte drømmer.

Intens glede, mot til å vise hvem jeg er, fandenivoldsk sensualitet, galgenhumor.

Pust. Ro fra natur, eller fra bygatene:

Lyset mellom trekronene på Olav Ryes plass utenfor vinduet søndag kveld, barbent, i rød kjole, jeg fikk en gratis Bellini, jeg ble kysset på begge kinn, kalt “bella”.

Fra et annet menneske som tør å være nær: min huds lengsel etter trøst, etter å få berøre. Etter mennesker som tør å være med meg også når jeg ikke har noe å gi og bare sitter der, liten og flat. Også når alt jeg har å gi er den enorme frykten og smerten jeg bærer på. År etter år. Å tørre si “jeg trenger at du blir her når jeg har det slik, for slik er mitt liv. Hele tiden”.

Mennesker som tør å trenge meg.

Jeg kan se nakken din foran meg, kan gjenkalle meg fargen, strukturen på huden. Jeg fikk lov å legge håndflatene der, fikk lov å ha ansiktet ganske tett på, fikk lov å la godhet og omsorg strømme gjennom hendene mine, til deg.

Netter; i sykehussenger. Den forferdelige kvalmen, hver gang jeg beveger hodet. Den underlige nummenheten rundt operasjonssår, den rivende smerten innvendig når jeg har kastet opp morfinen. Ydmykelsen over kroppens funksjoner, dens vanskapthet: oppkuttet, oppblåst, skakk, grønnaktig blek, hjelpeløs. Svettende, skjelvende, gråtende av smerte. Om og om igjen, hvor mange ganger? Fremmedheten arrene gir, lenge etter.

I går sto jeg lenge ute i sjøen, i ettermiddagssolen, ble vugget av bølgene, måker og grågås og spurver laget lyder rundt meg. Da jeg gikk opp av vannet balanserte jeg bortover en tømmerstokk som lå i sanden, jeg kan lukke øynene og se for meg mine bare føtter som griper om det mørke, varme treverket.

En forverring igjen den siste måneden: i helgen datt jeg på knærne midt i middagslagingen, av smerte. I dag, under møtet på jobben, måtte jeg bite meg i knoken for ikke å stønne av smerte.
År etter år.

Andre kan bære sin egen koffert. Jeg, Lotte, 42 år, tidligere ryggsekkreisende danser-rytter-taekwondoutøver, står frem: det er ikke lenger mulig for meg å bære min egen koffert, langt mindre din. Som jeg gjerne skulle båret for deg. Hva er jeg verdt?

For en måned siden var jeg under flammetrærne utenfor Afrikas kyst, de er som da jeg var barn og bodde der. Jeg klarte å gå til toppen av fjellet denne gangen, selv om det var på en litt dårlig dag.

fjellene på GC

Enda en gang måtte en annen enn jeg ta over ansvaret for å komme seg til sesongens siste fotballkamp med sønnen min. Jeg er forvridd av smerte. Migrenetablettene (dobbel dose) får meg til å fomle, miste ting, snakke langsomt, bruke feil ord. Hjernen min tåler ikke lys, persienner og rutete eller stripete skjorter, parfymelukt, røyklukt, lyden av et glass som settes mot et bord.

Til helgen har jeg lyst å kle på meg den råeste kjolen jeg har, og gå på nattklubb og danse.

Å leve med. Lev med meg.

2 responses »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s