Strendene i Danmark er lange nok. Man kan la føttene finne sin egen rytme, gå og gå. Oppdage hvor mye bølger egentlig bråker; lyden er voldsom, rasende, rensende. Overdøver støyen i hodet.
Horisonten er ren, brytes kun få steder av lavt land. Øynene kan fokusere langt vekk og langt innover.
Står på en brygge som går veldig langt ut, midt på den øde lange stranda (hvorfor en brygge her?), så man kan stå høyt over de svimle dønningene. Grønt, sugende, virvlende vann som kverner og kverner, det vil de gjøre også lenge etter at jeg blir borte med mine lengsler, min smerte. Trøst.
Minner om alle mine strender; barndommens marehalm, nyperoser og hvite sand i Danmark. Fra året vi levde i Afrika, drepende brenning og sugende understrøm, brennhett sand under mine bare føtter, plutselige sandstormer som blindet og sved.
Ungdomstid, overnattet på stranda med tre venner. Bål, prat, soveposer, en kasse øl båret helt fra bussholdeplassen. På natta svømte min soulmatevenninne og jeg i det svarte vannet, det lyste og glitret rundt oss. Jeg husker følelsen av å strekke hendene frem i det myke, mørke vannet, og se glødende lys når jeg skjøv vannet til side, lys som gled langs med meg. Morild?
Nå; de varme feriedagene ved Atlanterens uendelighet med mine nærmeste; kjæreste, barn. Ro, hvile, is, mamma-het, kjærestekos. Slitenhet. Omsorg. Kompromisser. Latter!
Husker den første turen, vi var utmattede småbarnsforeldre til et kronisk sykt barn, med meg selv også evig syk siden graviditeten; et absurd helvete, oss to omgjort til en overlevelsesforestilling i flere år. En ettermiddag på stranden klarte den bekkenløse kroppen å finne hvile på kjærestens geniale gave, flytemadrassen. Rød. Med boblemønster. Jeg våknet litt senere fra drømmeløs, dyp søvn (for en nytelse, mmmmmmm!) og så rett på en liten firfisle som sov på innsiden av min henslengte overarm. Glemmer aldri den lille skapningen som lå der og pustet, på min varme hud, i ettermiddagslys og bølgelyd. For et møte. Selv om man reiser til charter»paradiset» fins det så veldig mange flere opplevelser og inntrykk enn norske kjøttkaker og jevn fyll…. Elsker naturen der, fjellene og lyset over vannet, kilingen i magen ved synet av havseilerene i havna- her er det laaaangt over til land på andre siden!
Nå; trøsten ved Oslofjorden, timer sittende i sanda med blikket hvilende på fugler, båter, skiftene i lyset. Endelig et sted hvor ingen ser tårene, en pause hvor tankene kan roe ned sin skrudde rundtur, tærne kan kjenne sanda. Hånda rundt en varm kopp fra termosen. Og en tur ut i det kjølige vannet; stå helt stille og la krabbene vandre over føttene, la småbølgene vugge kroppen sakte mot helbredelse.
Hav. Cellene mine kjenner seg i igjen tror jeg, i ur-elementet de en gang kom opp fra. Saltet, rytmen, uendeligheten. Fortsatt, et mini-hav i hver celle? En bølgende rytme i kroppens egen visdom, dens styring av hver mirakuløse prosess som er liv.
Helbredelse fra nåets absurde tilstand må være overgivelse, tillit til miraklene og til kroppens egen skrøpelige styrke, på samme måte som jeg legger på svøm i tillit til vannet.
Som når jeg flyter på ryggen i det, avslappet, og det slutter tett rundt meg, rundt ører, armer, kropp, og alt jeg sanser er synet av himmelen over meg.
Jeg får overta mantraet til den glemske fisken i Nemo-filmen: «fortsett å svømme, fortsett å svømme….»
tigerdrage 